Om Roy Jacobsen - Mindeord
Skrevet af Erika Fatland på Facebook
I dag tok vi et siste farvel med Roy Jacobsen i en fullsatt Oslo domkirke. Roy hadde tusen venner, for han hadde en helt egen tilstedeværelse og en egen evne til å se folk. Beskjedenhet var han aldri særlig plaget av. Han var blant dem som tok varmest imot meg da jeg temmelig vettskremt ramlet inn i Oslos lille forfatterandedam tidlig i 20-årene. Han var likevel ikke snauere enn at han ga meg en belærende leksjon om sosialantropologi første gang jeg møtte ham, det eneste fagfeltet jeg følte jeg kunne bedre enn ham. Men Roy var ikke så fintfølende slik, han var mansplainernes mansplainer. Ingen kunne mansplaine som Roy.
For noen år siden fortalte jeg Roy om en bok jeg hadde lyst til å skrive en dag. Han var entusiastisk til ideen, men én ting plaget ham: Stalingrad. Hvordan skulle jeg, som (relativt) ung kvinne, kunne skrive om slaget ved Stalingrad? Han snakket som om han selv var medaljebehengt veteran fra Den røde armé, med førstehåndsinnsikter jeg aldri ville kunne komme i nærheten av.
Roy visste alltid best, men det var umulig å bli irritert på Roy. For han var så engasjert, og han mente det så godt. Og rett som det var visste han jo faktisk også best, for han var vanvittig belest og kunnskapsrik. Da jeg roste ham for den alldeles fabelaktige romanen «Mannen som elsket Sibir», som han skrev sammen med kona Anneliese, fikk jeg kjeft: «Herregud, ble du ikke ferdig før nå? Så seint du leser, skjerpings!»
Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina kjørte Roy og Anneliese biler ned til Ukraina for organisasjonen Fritt Ukraina. Det er bedre å gjøre litt enn å mene mye, sa Roy. Og det kom fra en mann som mente relativt mye.
Roys engasjerte hjerte slår ikke mer. Akkurat dét gir ingen mening. Men ordene hans skal leve lenge ennå. Takk for bøkene, Roy.
Skrevet af Erika Fatland på Facebook
I dag tok vi et siste farvel med Roy Jacobsen i en fullsatt Oslo domkirke. Roy hadde tusen venner, for han hadde en helt egen tilstedeværelse og en egen evne til å se folk. Beskjedenhet var han aldri særlig plaget av. Han var blant dem som tok varmest imot meg da jeg temmelig vettskremt ramlet inn i Oslos lille forfatterandedam tidlig i 20-årene. Han var likevel ikke snauere enn at han ga meg en belærende leksjon om sosialantropologi første gang jeg møtte ham, det eneste fagfeltet jeg følte jeg kunne bedre enn ham. Men Roy var ikke så fintfølende slik, han var mansplainernes mansplainer. Ingen kunne mansplaine som Roy.
For noen år siden fortalte jeg Roy om en bok jeg hadde lyst til å skrive en dag. Han var entusiastisk til ideen, men én ting plaget ham: Stalingrad. Hvordan skulle jeg, som (relativt) ung kvinne, kunne skrive om slaget ved Stalingrad? Han snakket som om han selv var medaljebehengt veteran fra Den røde armé, med førstehåndsinnsikter jeg aldri ville kunne komme i nærheten av.
Roy visste alltid best, men det var umulig å bli irritert på Roy. For han var så engasjert, og han mente det så godt. Og rett som det var visste han jo faktisk også best, for han var vanvittig belest og kunnskapsrik. Da jeg roste ham for den alldeles fabelaktige romanen «Mannen som elsket Sibir», som han skrev sammen med kona Anneliese, fikk jeg kjeft: «Herregud, ble du ikke ferdig før nå? Så seint du leser, skjerpings!»
Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina kjørte Roy og Anneliese biler ned til Ukraina for organisasjonen Fritt Ukraina. Det er bedre å gjøre litt enn å mene mye, sa Roy. Og det kom fra en mann som mente relativt mye.
Roys engasjerte hjerte slår ikke mer. Akkurat dét gir ingen mening. Men ordene hans skal leve lenge ennå. Takk for bøkene, Roy.
Om Roy Jacobsen - Mindeord
Skrevet af Erika Fatland på Facebook
I dag tok vi et siste farvel med Roy Jacobsen i en fullsatt Oslo domkirke. Roy hadde tusen venner, for han hadde en helt egen tilstedeværelse og en egen evne til å se folk. Beskjedenhet var han aldri særlig plaget av. Han var blant dem som tok varmest imot meg da jeg temmelig vettskremt ramlet inn i Oslos lille forfatterandedam tidlig i 20-årene. Han var likevel ikke snauere enn at han ga meg en belærende leksjon om sosialantropologi første gang jeg møtte ham, det eneste fagfeltet jeg følte jeg kunne bedre enn ham. Men Roy var ikke så fintfølende slik, han var mansplainernes mansplainer. Ingen kunne mansplaine som Roy.
For noen år siden fortalte jeg Roy om en bok jeg hadde lyst til å skrive en dag. Han var entusiastisk til ideen, men én ting plaget ham: Stalingrad. Hvordan skulle jeg, som (relativt) ung kvinne, kunne skrive om slaget ved Stalingrad? Han snakket som om han selv var medaljebehengt veteran fra Den røde armé, med førstehåndsinnsikter jeg aldri ville kunne komme i nærheten av.
Roy visste alltid best, men det var umulig å bli irritert på Roy. For han var så engasjert, og han mente det så godt. Og rett som det var visste han jo faktisk også best, for han var vanvittig belest og kunnskapsrik. Da jeg roste ham for den alldeles fabelaktige romanen «Mannen som elsket Sibir», som han skrev sammen med kona Anneliese, fikk jeg kjeft: «Herregud, ble du ikke ferdig før nå? Så seint du leser, skjerpings!»
Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina kjørte Roy og Anneliese biler ned til Ukraina for organisasjonen Fritt Ukraina. Det er bedre å gjøre litt enn å mene mye, sa Roy. Og det kom fra en mann som mente relativt mye.
Roys engasjerte hjerte slår ikke mer. Akkurat dét gir ingen mening. Men ordene hans skal leve lenge ennå. Takk for bøkene, Roy.
0 Kommentarer
0 Delinger
50 Visninger